Gaven

I dag fikk jeg en gave av min kusine som jeg knapt har snakket med på 23 år. Ikke snakket med, ikke fordi jeg ikke ville, men fordi det ikke var mulig.

Jeg ble overasket må si det. Var det siste jeg trodde hun tenkte på nå, men alikevel forstå jeg hvorfor og det gjør meg glad og trist på en gang.

De var så mye jeg skulle ha sagt til henne, alt jeg håper på, og hvor mye jeg har tenkt på henne i disse årene, men det er ikke sikkert det er så lurt. Det kan virke mot sin hensikt. Kanskje vil det bli for mye, kanskje vil det starte noe som ikke kan stanses.

Derfor sitter jeg her nå å håper, håper på at alt går bra, at alt ordner seg, slik jeg har håpt så mange ganger før, men denne gangen finnes det en sjanse. En sjanse, ikke for å rette de siste 23 årene, men for å rette de neste 23 årene. Og jeg må tenke meg om, se om det er noe jeg kan gjøre for at det skal gå, eller om jeg er like maktesløs som jeg har vært hele denne tiden.